Da vi var små – og hadde lært at Jorden var rund som en ball – trodde vi at hvis
vi bare gravde hullet dypt nok, ville vi komme til Kina. Der gikk folk omkring
med hodet ned, og hvorfor falt de ikke rett og slett ut i himmelen?
I mange år var Kina selve symbolet på alt som var langt borte, alt som var annerledes
og merkelig – og hvor man til og med likte te bedre enn kaffe. Da er det rart å vite at for en gammel kineser var vår del av verden minst like
eksotisk! Vesten ble omtalt som et mørkt sted fullt av mektige fjell, og i det
fjerne nordvest mente man at det lå et slags mystisk eventyrland.
Men i dag har moderne kommunikasjonsmidler ”krympet” verden til en global landsby,
hvor vi nærmest kan slå av en prat over de kulturelle hagegjerdene. Og når vi først lærer hverandre å kjenne, så er vi kanskje ikke så veldig forskjellige
likevel? En bonde er jo en bonde. En fisker er en fisker. En snekker er en snekker.
Og en musiker er en musiker. Yrkesbrødre finner hverandre overalt, og gjenkjenner
hverandre som ”søsken”.
Men også fra eventyr, myter og gammel folketro er det spunnet usynlige tråder
mellom våre to land: Veien til dødsriket går begge steder over en smal bro, Kina
har sine mektige drager – særlig knyttet til vann og sjøer, mens norske vikinger
seilte med drageskip, reven er en luring i begge kulturer, og de to eldgamle skapelsesmytene
ligner så mye på hverandre at de opplagt må være fetter og kusine. I norrøn mytologi skapes jo verden av liket til den digre jotnen Ymer, og i Kina fortelles nesten nøyaktig den samme historien, bare at der heter det
første levende vesen Pangu. Begge steder blir de forskjellige legemsdelene til
den døde kjempen forvandlet til fjell og vann og skog og skyer …
Og forresten: Visste du at eventyret om Askepott egentlig stammer fra Kina, og
kan spores tilbake nesten tre tusen år? Langsomt har det vandret vestover og blitt gjenfortalt på forskjellige måter.
Her i Nord-Europa finner vi et ekko i fortellingen om Sigurd Fåvnesbanes datter ”Kråka”, og i folketradisjonen finner vi det igjen
i eventyret om Kari Trestakk. Så kanskje har vi mye mer felles enn vi tror – og
kanskje trenger vi ikke engang å grave så veldig dypt?
Av Tor Åge Bringsværd
Teksten er gjengitt med tillatelse fra forfatteren.
|